For noen dager siden sto jeg på en jernbaneperrong alene blant tusen. De snakket alle et ekskluderende sprog og slik tok de fra meg talens evne, en av sansene. Det sies at blinde eller døve mennesker kompenserer for sin tapte sans ved å overutvikle andre. Slik føltes det på perrongen, at andre sanser skjerpet seg, at jeg sanset ting som ville gått meg forbi på Nationaltheatret stasjon, og at jeg i tanken hadde en verden større enn deres. Min sproglige evne ble redusert til en indre monolog på et sprog som for dem var fremmed. Jeg følte dog at jeg kunne uttrykke mer enn dem fordi min våkenhet var større enn deres; de opplevde intet nytt, de ventet på at toget skulle bringe dem hjem efter nok en utmattende dag. Det var en god stund, følelsen fortalte noe om hvorfor mange ikke forløser seg selv før de kommer vekk fra sine.

Dere skal dog ikke ha forventninger til artikkelforfatteren. Red.anm.