Herman Wildenvey
1886–1959

Eventyr til Ellen
Du kjære lille pike, som ligger og skal dø,
la meg dikte deg et eventyr, – det siste.
Du skal snart få seile, seile på en stor og ukjent sjø.
Og din båt skal bli din blomsterhvite kiste.

Og så lander du langt henne under himlens palmekyst,
hvor den minste vekst er skjønn som hele verden.
Og en vogn av diamanter kommer rullende så tyst
og henter deg til gullgateferden.

Og himlens hester traver med din dyre lille vogn,
og gull og stener gnistrer under perleportens bue.
Og du tror det er en kirke i St. Peters eget sogn,
når du skuer himlens fattigste og allerminste stue.

Og himlens himmel bølger som et silkehav omkring,
og nye stjerner leker snedriv gjennom kvelden.
Og blomsterskoger suser. Og små englers palmesving
vifter duft til dine sanser, kjære Ellen!

Og mot silkehavet seiler du i båt av blomstertre.
Ballongene går rutefast på himmelhimlens leder –
Men jorden vil du aldri, nei aldri mere se,
når den blinker som en stjernelill så syndig langt fra eder.

Tenk deroppe, lille pike, skal du også møte Gud
og leke gjemsel i hans store kjoles folder.
Og en yndig liten palmegren, som nu idag sprang ut,
du så glad i dine englehender holder –

Og i himlen, hist i himlen skal din barndom aldri dø,
og eventyret der, det blir ingen gang det siste.
Men det ene, du kan huske fra ditt jordlivs lille sjø,
er vel angsten for den blomsterhvite kiste –