Oscar Wilde

Balladen om Reading fengsel
(utdrag)
Oversatt av André Bjerke

Nu bar han ikke mer sin drakt
så rød som vin og blod,
for vin og blod var på hans hånd
ved sengen hvor han stod
hos liket av sin elskede
den stund man fant de to.

Han gikk blant andre fanger nu
i loslitt tukthusdrakt
med cricket-lue. Og han gikk
i lett og ledig takt;
men aldri så jeg i et blikk
en større lengsel lagt.

Vel aldri så jeg blikk mer fylt
av lengtende begjær
gå mot den lille flik av blått
som fangens himmel er,
og mot hver sky som drev med seil
av sølv i vårens vær.

Jeg trasket i en annen ring;
jeg ville vite klart
hvor stor den andres brøde var,
og fikk det straks besvart
av en som hvisket bak min rygg:
"Han der skal dingle snart."

Å, Gud! Det var som fengslets mur
stod vaklende for fall,
og himlen føltes lik en hjelm
av glødende metall;
da smeltet i min egen sjel
min smertes iskrystall.

Jeg fattet hva som jaget ham,
og hva hans blikk betød,
det blikk som gled så lengselssårt
mot himlens flammesjø:
Han drepte det han elsket mest,
og måtte derfor dø.

Hver dreper det han elsker mest;
hør dét i alle land:
Én gjør det med hyklersk ord,
og én med blikkets brann;
kujonen dreper med et kyss,
og med sitt sverd en mann!

Én tar som gammel, én som ung
et elsket vesens liv;
én kveler med en klo av gull,
og én med lystmotiv;
barmhjertighet dreper den som gjør
sin gjerning med en kniv.
– – –

Men ikke ynket han seg sykt
som tåpen når han tror
å kunne vekke håpet der
hvor håpløsheten bor;
han så mot solen, mens han drakk
en morgenduft av jord.

Han klynket ikke og begråt
sitt unge livs ruin,
men drakk den karske morgenluft
som kraftig medisin;
han svelget sol med åpen munn,
som drakk han edel vin!

Men jeg og andre sinn i nød,
fordømt av landets lov,
vi glemte hva vår brøde var,
og våre smerter sov,
mens våre blikk forundret gikk
mot dette galgens rov.

For selsomt var å se ham gå
så uanfektet selv,
og selsomt var å se hans blikk
by dagen sitt farvel,
og selsomt var å tenke på
hans ubetalte gjeld.

For ek og alm i vårlig knopp
er vakre syn å se;
men grelt av form og hult av orm
er galgens golde tre:
En mann må dø, som loven bød,
før frukten hang på dét!

Høyt går mot sky det berg av ry
all verden helst vil nå;
men hvem vil mon med lenket hånd
på galgeberget stå,
og med en morders avskjedsblikk
se dagens lys forgå?
– – –

Ti menneskets grimme lov går frem
med ubarmhjertig sjel:
Den slår en svak, den trår en sterk
med morderfot ihjel.
En brodermorder er den lov
som trår med jernskodd hæl!
– – –

Kapellet holdes stengt den dag
da hengningen skal skje.
For sykt er prestens hjerte blitt;
hans hud er blek som sne,
og i hans blikk står skrevet slikt
som ingen mann bør se.

Nu ble det nesten middag før
signalet kunne slås,
og nøkkelknippet raslet ved
hver vaktsom celles lås.
Vi trampet ned en trapp av jern
fra hver vår helvet-bås.

Ut gikk vi i Guds myke luft,
en uvant tur å gå,
for én manns hud var hvit av frykt,
en annens askegrå,
og aldri så jeg blikk mer fylt
av sorg se dagen blå.

Vel aldri så jeg blikk mer fylt
av lengtende begjær
gå mot den lille flik av blått
som fangens himmel er,
og mot hver salig sky som drev
i selsom frihet der.

Men der var også de som gikk
med hodet bøyet ned
og visste at var rettferd skjedd,
stod de på galgens sted.
Han hadde bare tatt et liv,
mens de tok død manns fred.

For den som synder annen gang,
han vekker opp en død;
han maner sjelen av dens grav
og lar den atter blø;
han lar den fåfengt gyte ut
sitt blod i smertens sjø!

På klebrig asfalt trasket vi
en ring i langsom takt,
som klovn og ape, kledd grotesk,
med piler på vår drakt.
Vi trasket stille rundt og rundt,
og intet ord ble sagt.

Vi trasket stille rundt og rundt,
og i de tomme sinn,
der stormet onde minner på
som djevelsk ørkenvind,
og redsel snek seg foran oss,
og bak lød angstens trinn.

I søndagsklær holdt vokterne
sin villdyrhjord i ro;
de spradet i sin beste puss
omkring B men vi forstod
hva verk de kom fra: de bar spor
av kalk på sine sko.

Den grav er ikke mer å se
som åpnet seg igår;
der sees kun en gjørmet flekk
som skorpen på et sår.
En dynge kalk som brenner, er
det liksvøp fangen får.

For han har fått et liksvøp der,
som få fikk maken til:
Dypt gravet ned i fengslets gård
og lenket naken til
en evig skam, der la de ham;
der er hans laken ild!

Hans kjøtt og ben fortæres nu
av kalkens flammemunn;
om dagen eter den hans kjøtt,
hans ben hver nattestund,
knar vekselvis hans kjøtt og ben,
men hjertet hvert sekund.

Tre år vil ingen såmann her
så ut den dyre sæd.
Tre år skal ingen kime gro
på dette skjendselssted,
hvor himlen mot den golde muld
forundret skuer ned.

De tror en morders hjerteblod
vil kvele alle frø.
Men dét er løgn! Guds gode jord
er vennlig mot en død:
Hvit rose blomstrer der med hvit,
rød rose mere rød.

Gro av hans munn en blomst som blod!
Av hjertet en som sne!
Hvem fatter klart hvor underbart
Gud lar sin vilje skje
fra dengang paven så en stav
bli til et rosentre?

Men ingen hvit og blodrød blomst
får gro i fengslets gård,
for alt de gir oss der, er grus
og flint og potteskår;
det er jo kjent at blomster kan
helbrede sjelesår.

Så aldri skal en roses blad
som kjærtegn drysse ned
mot denne gjørmeflekk som er
en morders hvilested,
og bringe bud om at Guds sønn
sin død for alle led.

Men skjønt en heslig fengselsmur
omkring hans grav er satt,
skjønt ingen sjel i lenker kan
få vandre om ved natt,
og skjønt en sjel må gråte i
en grav så gudsforlatt,

så har han fred, den falne mann;
hans strid er snart forbi.
All vanviddsangst, all gru som går
om natten, er han fri,
for uten sol og måne er
den jord han hviler i.

Han hengtes som et dyr blir hengt.
Man nektet gravens muld
det rekviem som kunne gjort
hans sjel fortrøstningsfull;
men hurtig fikk de tatt ham ned
og gjemt ham i et hull.

Kledd naken ble hans døde kropp
som flueføde lagt;
hans svulne hals, hans brustne blikk
ble hånt med rå forakt;
de la hans lik med latterskrik
i kalkens flammedrakt.

Og ikke knelte presten ned
ved skammens grav og ba;
man plantet ikke der det kors
som Gud hver synder gav,
for denne mann var en av dem
Guds sønn skal ta seg av.

Men alt er godt: Han er nådd frem
til livets grenseland.
Medlidenhetens urne vil
bli fylt for denne mann
med tårer, grått av dem som ble
støtt ut og lyst i bann.
– – –

Jeg vet knapt mer om rettferd skjer
i lov og rettergang.
Det eneste vi fanger vet,
er at vår plass er trang,
og at hvert døgn som et år,
hvor hver en dag er lang.

Men én ting vet jeg: at i all
mørk tid som er gått hen
fra jordens første brodermord,
var loven menn gav menn,
et treskeverk hvor korn slås ut,
og anger blir igjen!
– – –

I Reading borg ved Reading by
der er en skjendselsplett;
der ligger nu en utstøtt mann,
av ildens tenner ett;
han ligger i en navnløs grav,
i svøp av flammer kledt.

Så la ham der til dommens dag
få hvile på sin ø;
la ingen tåre, intet sukk
få kruse fredens sjø.
Han drepte det han elsket mest,
og måtte derfor dø.

Hver dreper det han elsker mest;
hør dét i alle land:
Én gjør det med hykkelsk ord,
og én med blikkets brann;
kujonen dreper med et kyss,
og med sitt sverd en mann!