eventyr

Oscar Wilde

Den Lykkelige Prins
Oversatt av André Bjerke

Høyt over byen, på en stor søyle, stod statuen av den Lykkelige Prins. Han var helt dekket med et tynt lag av bladgull, øynene hans var to strålende safirer, og en stor, rød rubin glødet på sverd-skjeftet hans.
Han var beundret av alle. «Han er så vakker som en værhane,» bemerket et av medlemmene i bystyret, som gjerne ville regnes for en mann med kunstnerisk smak. «Men ikke fullt så nyttig, naturligvis,» tilføyde han, av frykt for at folk skulle tro han manglet sans for det praktiske B og det gjorde han slett ikke. «Hvorfor kan ikke du være som den Lykkelige Prins?» spurte en fornuftig mor den lille sønnen sin som gråt efter månen. «Den Lykkelige Prins ville aldri gråte efter noe.» «Jeg er glad det finnes noen her i verden som er helt lykkelig,» mumlet en skuffet mann mens han så opp på den vidunderlige statuen.
«Han ser akkurat ut som en engel,» sa barnehjemsbarna, som kom ut fra kirken i sine røde kapper og rene, hvite forklær. «Hvordan kan dere vite det?» sa matematikklæreren, «dere har da aldri sett noen.»
«Jo, det har vi, i drømmene våre,» svarte barna, og matematikklæreren rynket brynene og så strengt på dem, for han syntes ikke om at barn drømte.

En natt fløy en liten svale over byen. Vennene hans var reist avsted til Egypten for seks uker siden, men han var blitt tilbake, for han var forelsket i verdens nydeligste siv. Han hadde møtt henne tidlig på våren en gang han fløy nedover langs elven efter en stor, gul sommerfugl, og han var blitt så betatt av den slanke midjen hennes at han hadde stoppet for å snakke til henne.

«Skal jeg bli kjæresten din?» spurte svalen, som likte å gå rett på sak, og sivet neide dypt for ham. Så fløy han rundt og rundt henne, mens han rørte ved vannet med vingene og laget små sølvringer i det. Det var hans måte å gjøre kur på, og beilingen hans varte hele sommeren.
«Latterlig» kvidret de andre svalene, «hun har ingen penger, og dessuten har hun altfor mange slektninger.» Og elven var virkelig full av siv. Da høsten kom, fløy alle svalene sin vei.

Da de var fløyet, følte svalen seg ensom og begynte å bli lei av kjæresten sin. «Hun har ingenting å snakke om,» sa han, «og jeg er redd hun er en flirt, for hun koketterer alltid med vinden.» Og virkelig, hver gang vinden blåste, neide sivet yndefullt. «Jeg skal medgi at hun er huslig,» fortsatte han, «men jeg elsker å reise, og følgelig burde også min kone være glad i det.»
Til slutt sa han til henne: «Vil du dra avsted sammen med meg?» Men sivet ristet på hodet, hun var knyttet til hjemmet sitt.

«Du har holdt meg for narr!» skrek han. «Nu drar jeg ned til pyramidene. Adjø!» Og svalen fløy sin vei.
Hele dagen fløy han, og da kvelden falt på, kom han til byen. «Hvor skal jeg slå meg ned?» sa han. «Jeg håper byen har gjort forberedelser.»
Da fikk han øye på statuen på den høye søylen.
«Der vil jeg slå meg ned,» ropte han. Stedet ligger fint til og har masser av frisk luft.» Og så dalte han ned midt mellom føttene på den Lykkelige Prins.

«Jeg har et soveværelse av gull,» hvisket han for seg selv mens han så seg omkring og gjorde seg klar til å sove. Men akkurat idet han skulle til å stikke hodet under vingen, falt en stor vanndråpe ned på ham. «Det var da merkelig,» utbrøt han. «Det finnes ikke en sky på himmelen, stjernene lyser klart, og likevel regner det. Klimaet i Nord-Europa er i sannhet forferdelig. Sivet pleide å like regn, men det var bare av ren egoisme.»

Da falt en ny dråpe.

«Hva nytte er det i en statue hvis den ikke kan holde regnet vekk,» sa han. «Jeg får se meg om efter en brukbar skorstein.» Og han bestemte seg for å fly sin vei.
Men før han fikk slått ut vingene, falt en tredje dråpe, og da han tittet opp og så B ja, hva var det vel han så?

Øynene til den Lykkelige Prins var fulle av tårer, og tårene rant nedover kinnene hans. Ansiktet hans var så vakkert i måneskinnet at den lille svalen ble fylt av medynk.
«Hvem er du?» spurte han.
«Jeg er den Lykkelige Prins.»
«Hvorfor gråter du da?» spurte svalen. «Du har gjort meg helt gjennomvåt.»
«Den gang jeg levet og hadde menneskehjerte,» svarte statuen, «visste jeg ikke hva tårer var, for jeg bodde i slottet Sorgenfri, der ingen sorger fikk lov til å komme inn. Om dagen lekte jeg i haven med vennene mine, og om aftenen førte jeg an i dansen i storsalen. Rundt haven var en høy mur, men jeg brød meg aldri om å spørre om hva som lå på den andre side. Alt omkring meg var så vakkert. Hoffolkene mine kalte meg den Lykkelige Prins, og jeg var virkelig lykkelig, hvis fornøyelser kan kalles lykke. Slik levet jeg, og slik døde jeg. Og nu, efter min død, har de satt meg her oppe, så høyt at jeg kan se all elendighet og lidelse i byen, og skjønt mitt hjerte er fylt av bly, kan jeg ikke annet enn å gråte.»

«Hva, er han ikke av gull tvers igjennom,» sa svalen til seg selv, men var for høflig til å la en slik bemerkning falle. «Langt borte,» fortsatte statuen med lav, melodiøs stemme, «langt borte i en liten, trang gate, ligger et fattig hus. Et av vinduene står åpent, og gjennom det kan jeg se en kone som sitter ved et bord. Hennes ansikt er magert og dratt, og hendene er røde og fulle av nålestikk, for hun er syerske. Hun broderer røde pasjonsblomster på en silkekjole, som den vakreste av dronningens hoffdamer skal bære på neste slottsball. I en seng i det ene hjørne av rommet ligger den lille gutten hennes syk. Han har feber og ber om appelsiner. Moren har intet annet å gi ham enn vann fra elven, og derfor gråter han. Svale, svale, lille svale, kan du ikke bringe henne rubinen fra sverdet mitt? Mine føtter er festet til denne sokkel, så jeg kan ikke røre meg.»
«Man venter på meg i Egypten,» svarte svalen. «Vennene mine flyr opp og ned langs Nilen og snakker med de store lotusblomstene. Snart vil de legge seg til å sove i gravkammeret til den store kongen. Kongen er der selv i den malte kisten sin. Han er kledd i gult linskrud og balsamert med velluktende urter. Rundt halsen har han et kjede av blekgrønn jade, og hendene hans er som visne blader.»
«Svale, lille svale,» sa prinsen, «vil du ikke bli hos meg bare én natt og være mitt sendebud? Gutten er så tørst, og moren så bedrøvet.»
«Jeg tror ikke jeg liker gutter,» svarte svalen. «I sommer, da jeg bodde ved elven, var det to slemme gutter, sønnene til mølleren, som alltid kastet sten efter meg. De traff meg naturligvis aldri, vi svaler flyr altfor godt til det, dessuten kommer jeg fra en familie som er kjent for sin hurtighet, men det var nå tegn på manglende respekt.» Men den Lykkelige Prins så så bedrøvet ut at den lille svalen syntes synd på ham. «Det er veldig kaldt her,» sa han, «men jeg skal bli hos deg én natt og være ditt sendebud.»
«Tusen takk, lille svale,» sa prinsen.
Så pirket Svalen den store rubinen ut av prinsens sverd og fløy avsted med den i nebbet over hustakene i byen.
Han fløy forbi kirketårnet med de hvite marmorenglene. Han fløy over slottet og hørte hvordan de danset der. En nydelig ung pike kom ut på balkongen med kjæresten sin. «Hvor skjønne stjernene er,» sa han til henne, «og hvor skjønn kjærligheten er!»

«Jeg håper kjolen min blir ferdig til det store ballet,» svarte hun. Jeg har bestilt broderte pasjonsblomster på den, men syerskene er så dovne.»
Han fløy over elven og så lanternene som hang i skipsmastene. Han fløy over ghettoen og så de gamle jødene som handlet med hverandre og veide opp penger på kobbervekter. Til slutt kom han til det fattige huset og tittet inn. Gutten lå i sengen med høy feber og moren var sovnet av utmattelse. Svalen smatt inn og la den store rubinen på bordet ved siden av fingerbølet hennes. Så fløy han forsiktig over sengen og viftet guttens panne med vingene. «Så deilig og sval jeg føler meg,» sa gutten, «jeg blir visst bedre.» Og snart sov han søtt.

Så fløy svalen tilbake til den Lykkelige Prins og fortalte hva han hadde gjort. «Det er merkelig,» sa han, «men nu føler jeg meg helt varm, enda så kaldt det er.»
«Det er fordi du har gjort en god gjerning,» sa prinsen. Og den lille svalen begynte å tenke. Og så falt han i søvn, for han ble alltid søvnig av å tenke.
Da dagen grydde, fløy han ned til elven og tok seg et bad. «Det er bemerkelsesverdig,» sa fugleprofessoren som akkurat gikk over broen, «en svale midt på vinteren!» Og han skrev en lang artikkel i lokalavisen. Alle siterte den B den var så full av ord de ikke kunne forstå.
«Iaften drar jeg til Egypten,» sa svalen, og ble ved godt humør av tanken. Han besøkte alle monumentene i byen og satt lenge på toppen av kirkespiret. Overalt hvor han fløy kvidret spurvene og sa til hverandre: «For en elegant utlending,» så han riktig kroet seg.
Da månen kom opp, fløy han tilbake til den Lykkelige Prins. «Er det noe jeg skal gjøre for deg i Egypten,» ropte han.
«Svale, lille svale,» sa prinsen, «vil du ikke bli hos meg én natt til?»

«Man venter på meg i Egypten,» svarte svalen. «Imorgen flyr vennene mine opp til den store fossen. Der ligger flodhesten i sivet, og på en stor trone av granitt sitter guden Memnon. Hele natten sitter han og stirrer mot stjernene, og når morgenstjernen dukker frem, bryter han ut i et gledesrop. Derefter er han helt taus. Ved middagstid kommer de gule løvene ned til vannkanten for å drikke. De har øyne som grønne juveler, og de brøler høyere enn fossen selv.»
«Svale, svale, lille svale,» sa prinsen. «Langt borte på den andre siden av byen ser jeg en ung student på et loftskammer. Han sitter bøyd over et bord fullt av papirer, og i et glass ved siden av ham står en bukett visne violer. Han har brunt, krøllete hår, og lebene hans er røde som granatepler. Øynene er store og drømmende. Han prøver å skrive ferdig et skuespill for teaterdirektøren, men han fryser sånn at han ikke kan skrive. Det finnes ingen varme på kaminen, og sulten har gjort ham svak.»
«Jeg skal bli hos deg én natt til,» sa svalen, som egentlig hadde et godt hjerte. «Skal jeg gi også ham en rubin?»

«Akk, jeg har ikke lenger noen rubin,» sa prinsen. «Øynene mine er alt jeg har igjen. De er lavet av sjeldne safirer som ble bragt hit fra Indien for tusen år siden. Ta ut en av dem og bring den til ham. Han kan selge den til en gullsmed og kjøpe ved, slik at han får skrevet skuespillet ferdig.»
«Kjære Prins,» sa svalen, «det kan jeg ikke.» Og han begynte å gråte.
«Svale, svale, lille svale,» sa prinsen, gjør som jeg ber deg.» Så plukket svalen ut prinsens øye og fløy avsted til studentens kvistværelse. Det var lett nok å komme inn, for det var hull i taket. Han smatt gjennom det, og kom inn i rommet. Den unge mannen satt med hodet begravet i hendene, så han hørte ikke fuglens vingeslag. Men da han så opp, fant han den skjønne safiren liggende på de visne violene.

«Jeg er på vei til anerkjennelse,» ropte han. «Dette er sikkert fra en stor beundrer. Endelig kan jeg skrive skuespillet ferdig.» Og han så lykkelig ut.
Neste dag fløy svalen ned til havnen. Han satte seg på mastetoppen til et stort skib og kikket på sjøfolkene, som heiste store kasser opp fra lasterommet. «Hiv og hal!» ropte de for hver kasse som kom opp. «Jeg flyr til Egypten!» ropte svalen, men ingen tok notis av ham, og da månen kom frem, fløy han tilbake til den Lykkelige Prins.
«Jeg er kommet for å si adjø,» ropte han.
«Svale, lille svale,» sa prinsen, «kan du ikke bli hos meg én natt til?»
«Det er vinter,» svarte svalen, «og snart kommer den kolde sneen. I Egypten skinner solen varmt på palmene, og krokodillene ligger i gjørmen og ser seg dovent omkring. Vennene mine bygger reder i Baalbek-tempelet, mens de hvite og lyserøde duene ser på dem og kurrer til hverandre. Kjære Prins, jeg må forlate deg, men jeg skal aldri glemme deg, og til våren skal jeg ta med to vakre juveler til deg istedenfor dem du har gitt bort. Rubinen skal være rødere enn den rødeste rose, og safiren blå som havet.»
«På plassen rett under oss står en liten fyrstikkpike,» sa prinsen. «Fyrstikkene har hun mistet i rennestenen, og de er ødelagt. Faren hennes vil bli sint hvis hun kommer hjem uten penger. Hun har hverken sko eller strømper, og ingen lue på det lille hodet sitt. Gi henne det andre øyet mitt, så vil ikke faren bli sint.»
«Godt, jeg skal bli hos deg én natt til,» sa svalen, «men jeg kan ikke plukke ut øyet ditt, for da blir du helt blind.»
«Svale, svale, lille svale,» sa prinsen. «Gjør som jeg ber deg.» Og svalen plukket ut prinsens andre øye og fløy ned til piken med det. Han seilte forbi henne og slapp juvelen i hånden hennes.
«For en nydelig glassbit!» ropte piken og sprang leende hjem. Så kom svalen tilbake til prinsen. «Nu er du helt blind,» sa han. «Derfor vil jeg bli hos deg for bestandig.»
«Nei, lille svale,» sa den stakkars prinsen, «du må reise til Egypten.»

«Jeg vil være hos deg bestandig,» sa svalen og la seg til å sove ved prinsens føtter.
Hele neste dag satt han på prinsens skulder og fortalte ham om alt han hadde sett i fremmede land. Han fortalte om de røde ibisene som står i lange rekker ved Nilens bredd og fanger gullfisk med nebbet. Om Sfinxen som er like gammel som verden selv, og som bor i ørkenen og vet alt. Om kongen av Månefjellene som er sort som ibenholt og tilber en stor krystallkule. Om den store, grønne slangen som sover under en palme og har tyve prester til å mate seg med honningkaker. Om pygmeene som seiler over en stor sjø på store, flate blader og som alltid ligger i krig med sommerfuglene.
«Kjære lille svale,» sa prinsen, «du forteller meg mange underlige ting, men underligst av alt er menneskenes lidelse. Det finnes intet mysterium så stort som fornedrelsen. Fly over byen min, lille svale, og fortell meg hva du ser der.»

Så fløy svalen over den store byen og så de rike som moret seg i sine vakre hus, mens de fattige tiggerne satt ved porten. Han fløy inn i mørke smug og så de hvite ansiktene til de sultne barna som stirret tause ut i de svarte gatene. Under en brohvelvning lå to smågutter med armene om hverandre for å holde varmen. «Å, så sultne vi er,» sa de. «Dere får ikke lov til å ligge her!» ropte vaktmannen og jaget dem ut i regnet. Så fløy svalen tilbake og fortalte prinsen hva han hadde sett.
«Jeg er dekket med fint gull,» sa prinsen. «Du må ta det av, blad for blad, og gi det til mine fattige. De levende tror alltid at gull kan gjøre dem lykkelige.»
Blad for blad av det fine gullet plukket svalen av, inntil den Lykkelige Prinsen var helt grå, uten glans. Blad efter blad av det fine gullet bragte han til de fattige, og barnas ansikter fikk friskere farve, og de lo og lekte i gaten. «Nu har vi brød!» ropte de.

Så kom sneen, og efter sneen kom kulden. Gatene så ut som om de var lavet av sølv, så blanke og skinnende var de. Lange istapper hang som dolker av krystall ned fra takskjeggene. Alle mennesker gikk rundt i pelser, og småguttene hadde røde luer og gikk på skøyter på isen.
Den stakkars lille svalen frøs mer og mer, men han ville ikke forlate prinsen, for han elsket ham for høyt. Han plukket opp brødsmuler utenfor bakerens dør når bakeren ikke så det, og prøvde å holde varmen ved å slå med vingene.
Men til slutt skjønte han at han kom til å dø. Han hadde akkurat krefter nok til å fly opp på prinsens skulder enda en gang. «Adjø, kjære Prins,» hvisket han, «får jeg lov til å kysse hånden din?»
«Jeg er glad for at du endelig skal reise til Egypten, lille svale,» sa prinsen. «Du har blitt her altfor lenge. Men du må kysse meg på munnen, for jeg elsker deg.»
«Det er ikke Egypten jeg reiser til,» sa svalen. «Jeg reiser til Dødens hus. Døden er søvnens bror, er den ikke?»
Og han kysset den Lykkelige Prins= munn og falt død ned ved føttene hans. I samme øyeblikk lød et merkelig smell fra statuen, som om noe gikk i stykker. Blyhjertet var sprengt i to. Sandelig var det en fryktelig kulde.

Tidlig neste morgen spaserte borgermesteren over plassen under statuen sammen med medlemmene i bystyret. Da de kom forbi søylen, så han opp på statuen: «Huff, så loslitt og medtatt den Lykkelige Prins er,» utbrøt han.
«Ja huff, så loslitt,» gjentok bystyremedlemmene, som alltid var enig med borgermesteren.
«Rubinen er falt ut av sverdet hans, og øynene er borte, og han er ikke lenger forgylt,» sa borgermesteren. «Han ser faktisk ikke stort bedre ut enn en tigger.»

«Ikke stort bedre enn en tigger,» sa bystyremedlemmene. Og der ligger en død fugl ved føttene hans,» fortsatte borgermesteren. «Vi må utstede en forordning om at fugler ikke har lov til å dø her.» Og byskriveren noterte forslaget. Så rev de ned statuen av den Lykkelige Prins. «Eftersom han ikke lenger er vakker, er han heller ikke til nytte,» sa kunstprofessoren. Efterpå smeltet de statuen i en stor ovn, og borgermesteren holdt et møte for å avgjøre hva som skulle gjøres med metallet. «Vi må ha en ny statue,» sa han, «og den skal være av meg.» «Av meg,» sa alle bystyremedlemmene, og så begynte de å kjekle. Da jeg sist hørte om dem, kjeklet de fremdeles.

«Så rart,» sa formannen ved støperiet. «Det ødelagte blyhjertet vil ikke smelte. Og så kastet de det blant søppelet, der også den døde svalen lå.

Bring meg de to kosteligste ting i byen;» sa Vårherre til en av sine engler, og engelen bragte ham blyhjertet og den døde fuglen. «Du har valgt riktig,» sa Vårherre, «for i Paradisets have skal denne lille fuglen synge til evig tid, og i min gyldne by skal den Lykkelige Prins lovprise meg.»