Kultur
Dikt og sånt
Samuel Beckett
André Bjerke
Jens Bjørneboe
Alexander Blok
Olaf Bull
Robert Burns
Albert Camus
C.M. Cioran
Knut Hamsun
Niels Hav
Henrik Ibsen
Søren Kierkegaard
Tom Kristensen
Sigbjørn Obstfelder
Fernando Pessoa
August von Platen
Rolf H. Schøyen
S.U. Thomsen
François Villon
A.O. Vinje
J.S. Welhaven
Oscar Wilde
Den selviske
kjempe
Den lykkelige
prins
Balladen om
Reading fengsel
H. Wildenwey
P.W. Zappfe
Julius Østbye
|
Oscar Wilde
Den Lykkelige Prins
Oversatt av André Bjerke
Høyt over byen, på en stor søyle, stod statuen av den Lykkelige
Prins. Han var helt dekket med et tynt lag av bladgull,
øynene hans var to strålende safirer, og en stor, rød rubin
glødet på sverd-skjeftet hans.
Han var beundret av alle. «Han er så vakker som en værhane,»
bemerket et av medlemmene i bystyret, som gjerne ville regnes
for en mann med kunstnerisk smak. «Men ikke fullt så nyttig,
naturligvis,» tilføyde han, av frykt for at folk skulle
tro han manglet sans for det praktiske B og det gjorde han
slett ikke. «Hvorfor kan ikke du være som den Lykkelige
Prins?» spurte en fornuftig mor den lille sønnen sin som
gråt efter månen. «Den Lykkelige Prins ville aldri gråte
efter noe.» «Jeg er glad det finnes noen her i verden som
er helt lykkelig,» mumlet en skuffet mann mens han så opp
på den vidunderlige statuen.
«Han ser akkurat ut som en engel,» sa barnehjemsbarna, som
kom ut fra kirken i sine røde kapper og rene, hvite forklær.
«Hvordan kan dere vite det?» sa matematikklæreren, «dere
har da aldri sett noen.»
«Jo, det har vi, i drømmene våre,» svarte barna, og matematikklæreren
rynket brynene og så strengt på dem, for han syntes ikke
om at barn drømte.
En natt fløy en liten svale over byen. Vennene hans var
reist avsted til Egypten for seks uker siden, men han var
blitt tilbake, for han var forelsket i verdens nydeligste
siv. Han hadde møtt henne tidlig på våren en gang han fløy
nedover langs elven efter en stor, gul sommerfugl, og han
var blitt så betatt av den slanke midjen hennes at han hadde
stoppet for å snakke til henne.
«Skal jeg bli kjæresten din?» spurte svalen, som likte å
gå rett på sak, og sivet neide dypt for ham. Så fløy han
rundt og rundt henne, mens han rørte ved vannet med vingene
og laget små sølvringer i det. Det var hans måte å gjøre
kur på, og beilingen hans varte hele sommeren.
«Latterlig» kvidret de andre svalene, «hun har ingen penger,
og dessuten har hun altfor mange slektninger.» Og elven
var virkelig full av siv. Da høsten kom, fløy alle svalene
sin vei.
Da de var fløyet, følte svalen seg ensom og begynte å bli
lei av kjæresten sin. «Hun har ingenting å snakke om,» sa
han, «og jeg er redd hun er en flirt, for hun koketterer
alltid med vinden.» Og virkelig, hver gang vinden blåste,
neide sivet yndefullt. «Jeg skal medgi at hun er huslig,»
fortsatte han, «men jeg elsker å reise, og følgelig burde
også min kone være glad i det.»
Til slutt sa han til henne: «Vil du dra avsted sammen med
meg?» Men sivet ristet på hodet, hun var knyttet til hjemmet
sitt.
«Du har holdt meg for narr!» skrek han. «Nu drar jeg ned
til pyramidene. Adjø!» Og svalen fløy sin vei.
Hele dagen fløy han, og da kvelden falt på, kom han til
byen. «Hvor skal jeg slå meg ned?» sa han. «Jeg håper byen
har gjort forberedelser.»
Da fikk han øye på statuen på den høye søylen.
«Der vil jeg slå meg ned,» ropte han. Stedet ligger fint
til og har masser av frisk luft.» Og så dalte han ned midt
mellom føttene på den Lykkelige Prins.
«Jeg har et soveværelse av gull,» hvisket han for seg selv
mens han så seg omkring og gjorde seg klar til å sove. Men
akkurat idet han skulle til å stikke hodet under vingen,
falt en stor vanndråpe ned på ham. «Det var da merkelig,»
utbrøt han. «Det finnes ikke en sky på himmelen, stjernene
lyser klart, og likevel regner det. Klimaet i Nord-Europa
er i sannhet forferdelig. Sivet pleide å like regn, men
det var bare av ren egoisme.»
Da falt en ny dråpe.
«Hva nytte er det i en statue hvis den ikke kan holde regnet
vekk,» sa han. «Jeg får se meg om efter en brukbar skorstein.»
Og han bestemte seg for å fly sin vei.
Men før han fikk slått ut vingene, falt en tredje dråpe,
og da han tittet opp og så B ja, hva var det vel han så?
Øynene til den Lykkelige Prins var fulle av tårer, og tårene
rant nedover kinnene hans. Ansiktet hans var så vakkert
i måneskinnet at den lille svalen ble fylt av medynk.
«Hvem er du?» spurte han.
«Jeg er den Lykkelige Prins.»
«Hvorfor gråter du da?» spurte svalen. «Du har gjort meg
helt gjennomvåt.»
«Den gang jeg levet og hadde menneskehjerte,» svarte statuen,
«visste jeg ikke hva tårer var, for jeg bodde i slottet
Sorgenfri, der ingen sorger fikk lov til å komme inn. Om
dagen lekte jeg i haven med vennene mine, og om aftenen
førte jeg an i dansen i storsalen. Rundt haven var en høy
mur, men jeg brød meg aldri om å spørre om hva som lå på
den andre side. Alt omkring meg var så vakkert. Hoffolkene
mine kalte meg den Lykkelige Prins, og jeg var virkelig
lykkelig, hvis fornøyelser kan kalles lykke. Slik levet
jeg, og slik døde jeg. Og nu, efter min død, har de satt
meg her oppe, så høyt at jeg kan se all elendighet og lidelse
i byen, og skjønt mitt hjerte er fylt av bly, kan jeg ikke
annet enn å gråte.»
«Hva, er han ikke av gull tvers igjennom,» sa svalen til
seg selv, men var for høflig til å la en slik bemerkning
falle. «Langt borte,» fortsatte statuen med lav, melodiøs
stemme, «langt borte i en liten, trang gate, ligger et fattig
hus. Et av vinduene står åpent, og gjennom det kan jeg se
en kone som sitter ved et bord. Hennes ansikt er magert
og dratt, og hendene er røde og fulle av nålestikk, for
hun er syerske. Hun broderer røde pasjonsblomster på en
silkekjole, som den vakreste av dronningens hoffdamer skal
bære på neste slottsball. I en seng i det ene hjørne av
rommet ligger den lille gutten hennes syk. Han har feber
og ber om appelsiner. Moren har intet annet å gi ham enn
vann fra elven, og derfor gråter han. Svale, svale, lille
svale, kan du ikke bringe henne rubinen fra sverdet mitt?
Mine føtter er festet til denne sokkel, så jeg kan ikke
røre meg.»
«Man venter på meg i Egypten,» svarte svalen. «Vennene mine
flyr opp og ned langs Nilen og snakker med de store lotusblomstene.
Snart vil de legge seg til å sove i gravkammeret til den
store kongen. Kongen er der selv i den malte kisten sin.
Han er kledd i gult linskrud og balsamert med velluktende
urter. Rundt halsen har han et kjede av blekgrønn jade,
og hendene hans er som visne blader.»
«Svale, lille svale,» sa prinsen, «vil du ikke bli hos meg
bare én natt og være mitt sendebud? Gutten er så tørst,
og moren så bedrøvet.»
«Jeg tror ikke jeg liker gutter,» svarte svalen. «I sommer,
da jeg bodde ved elven, var det to slemme gutter, sønnene
til mølleren, som alltid kastet sten efter meg. De traff
meg naturligvis aldri, vi svaler flyr altfor godt til det,
dessuten kommer jeg fra en familie som er kjent for sin
hurtighet, men det var nå tegn på manglende respekt.» Men
den Lykkelige Prins så så bedrøvet ut at den lille svalen
syntes synd på ham. «Det er veldig kaldt her,» sa han, «men
jeg skal bli hos deg én natt og være ditt sendebud.»
«Tusen takk, lille svale,» sa prinsen.
Så pirket Svalen den store rubinen ut av prinsens sverd
og fløy avsted med den i nebbet over hustakene i byen.
Han fløy forbi kirketårnet med de hvite marmorenglene. Han
fløy over slottet og hørte hvordan de danset der. En nydelig
ung pike kom ut på balkongen med kjæresten sin. «Hvor skjønne
stjernene er,» sa han til henne, «og hvor skjønn kjærligheten
er!»
«Jeg håper kjolen min blir ferdig til det store ballet,»
svarte hun. Jeg har bestilt broderte pasjonsblomster på
den, men syerskene er så dovne.»
Han fløy over elven og så lanternene som hang i skipsmastene.
Han fløy over ghettoen og så de gamle jødene som handlet
med hverandre og veide opp penger på kobbervekter. Til slutt
kom han til det fattige huset og tittet inn. Gutten lå i
sengen med høy feber og moren var sovnet av utmattelse.
Svalen smatt inn og la den store rubinen på bordet ved siden
av fingerbølet hennes. Så fløy han forsiktig over sengen
og viftet guttens panne med vingene. «Så deilig og sval
jeg føler meg,» sa gutten, «jeg blir visst bedre.» Og snart
sov han søtt.
Så fløy svalen tilbake til den Lykkelige Prins og fortalte
hva han hadde gjort. «Det er merkelig,» sa han, «men nu
føler jeg meg helt varm, enda så kaldt det er.»
«Det er fordi du har gjort en god gjerning,» sa prinsen.
Og den lille svalen begynte å tenke. Og så falt han i søvn,
for han ble alltid søvnig av å tenke.
Da dagen grydde, fløy han ned til elven og tok seg et bad.
«Det er bemerkelsesverdig,» sa fugleprofessoren som akkurat
gikk over broen, «en svale midt på vinteren!» Og han skrev
en lang artikkel i lokalavisen. Alle siterte den B den var
så full av ord de ikke kunne forstå.
«Iaften drar jeg til Egypten,» sa svalen, og ble ved godt
humør av tanken. Han besøkte alle monumentene i byen og
satt lenge på toppen av kirkespiret. Overalt hvor han fløy
kvidret spurvene og sa til hverandre: «For en elegant utlending,»
så han riktig kroet seg.
Da månen kom opp, fløy han tilbake til den Lykkelige Prins.
«Er det noe jeg skal gjøre for deg i Egypten,» ropte han.
«Svale, lille svale,» sa prinsen, «vil du ikke bli hos meg
én natt til?»
«Man venter på meg i Egypten,» svarte svalen. «Imorgen flyr
vennene mine opp til den store fossen. Der ligger flodhesten
i sivet, og på en stor trone av granitt sitter guden Memnon.
Hele natten sitter han og stirrer mot stjernene, og når
morgenstjernen dukker frem, bryter han ut i et gledesrop.
Derefter er han helt taus. Ved middagstid kommer de gule
løvene ned til vannkanten for å drikke. De har øyne som
grønne juveler, og de brøler høyere enn fossen selv.»
«Svale, svale, lille svale,» sa prinsen. «Langt borte på
den andre siden av byen ser jeg en ung student på et loftskammer.
Han sitter bøyd over et bord fullt av papirer, og i et glass
ved siden av ham står en bukett visne violer. Han har brunt,
krøllete hår, og lebene hans er røde som granatepler. Øynene
er store og drømmende. Han prøver å skrive ferdig et skuespill
for teaterdirektøren, men han fryser sånn at han ikke kan
skrive. Det finnes ingen varme på kaminen, og sulten har
gjort ham svak.»
«Jeg skal bli hos deg én natt til,» sa svalen, som egentlig
hadde et godt hjerte. «Skal jeg gi også ham en rubin?»
«Akk, jeg har ikke lenger noen rubin,» sa prinsen. «Øynene
mine er alt jeg har igjen. De er lavet av sjeldne safirer
som ble bragt hit fra Indien for tusen år siden. Ta ut en
av dem og bring den til ham. Han kan selge den til en gullsmed
og kjøpe ved, slik at han får skrevet skuespillet ferdig.»
«Kjære Prins,» sa svalen, «det kan jeg ikke.» Og han begynte
å gråte.
«Svale, svale, lille svale,» sa prinsen, gjør som jeg ber
deg.» Så plukket svalen ut prinsens øye og fløy avsted til
studentens kvistværelse. Det var lett nok å komme inn, for
det var hull i taket. Han smatt gjennom det, og kom inn
i rommet. Den unge mannen satt med hodet begravet i hendene,
så han hørte ikke fuglens vingeslag. Men da han så opp,
fant han den skjønne safiren liggende på de visne violene.
«Jeg er på vei til anerkjennelse,» ropte han. «Dette er
sikkert fra en stor beundrer. Endelig kan jeg skrive skuespillet
ferdig.» Og han så lykkelig ut.
Neste dag fløy svalen ned til havnen. Han satte seg på mastetoppen
til et stort skib og kikket på sjøfolkene, som heiste store
kasser opp fra lasterommet. «Hiv og hal!» ropte de for hver
kasse som kom opp. «Jeg flyr til Egypten!» ropte svalen,
men ingen tok notis av ham, og da månen kom frem, fløy han
tilbake til den Lykkelige Prins.
«Jeg er kommet for å si adjø,» ropte han.
«Svale, lille svale,» sa prinsen, «kan du ikke bli hos meg
én natt til?»
«Det er vinter,» svarte svalen, «og snart kommer den kolde
sneen. I Egypten skinner solen varmt på palmene, og krokodillene
ligger i gjørmen og ser seg dovent omkring. Vennene mine
bygger reder i Baalbek-tempelet, mens de hvite og lyserøde
duene ser på dem og kurrer til hverandre. Kjære Prins, jeg
må forlate deg, men jeg skal aldri glemme deg, og til våren
skal jeg ta med to vakre juveler til deg istedenfor dem
du har gitt bort. Rubinen skal være rødere enn den rødeste
rose, og safiren blå som havet.»
«På plassen rett under oss står en liten fyrstikkpike,»
sa prinsen. «Fyrstikkene har hun mistet i rennestenen, og
de er ødelagt. Faren hennes vil bli sint hvis hun kommer
hjem uten penger. Hun har hverken sko eller strømper, og
ingen lue på det lille hodet sitt. Gi henne det andre øyet
mitt, så vil ikke faren bli sint.»
«Godt, jeg skal bli hos deg én natt til,» sa svalen, «men
jeg kan ikke plukke ut øyet ditt, for da blir du helt blind.»
«Svale, svale, lille svale,» sa prinsen. «Gjør som jeg ber
deg.» Og svalen plukket ut prinsens andre øye og fløy ned
til piken med det. Han seilte forbi henne og slapp juvelen
i hånden hennes.
«For en nydelig glassbit!» ropte piken og sprang leende
hjem. Så kom svalen tilbake til prinsen. «Nu er du helt
blind,» sa han. «Derfor vil jeg bli hos deg for bestandig.»
«Nei, lille svale,» sa den stakkars prinsen, «du må reise
til Egypten.»
«Jeg vil være hos deg bestandig,» sa svalen og la seg til
å sove ved prinsens føtter.
Hele neste dag satt han på prinsens skulder og fortalte
ham om alt han hadde sett i fremmede land. Han fortalte
om de røde ibisene som står i lange rekker ved Nilens bredd
og fanger gullfisk med nebbet. Om Sfinxen som er like gammel
som verden selv, og som bor i ørkenen og vet alt. Om kongen
av Månefjellene som er sort som ibenholt og tilber en stor
krystallkule. Om den store, grønne slangen som sover under
en palme og har tyve prester til å mate seg med honningkaker.
Om pygmeene som seiler over en stor sjø på store, flate
blader og som alltid ligger i krig med sommerfuglene.
«Kjære lille svale,» sa prinsen, «du forteller meg mange
underlige ting, men underligst av alt er menneskenes lidelse.
Det finnes intet mysterium så stort som fornedrelsen. Fly
over byen min, lille svale, og fortell meg hva du ser der.»
Så fløy svalen over den store byen og så de rike som moret
seg i sine vakre hus, mens de fattige tiggerne satt ved
porten. Han fløy inn i mørke smug og så de hvite ansiktene
til de sultne barna som stirret tause ut i de svarte gatene.
Under en brohvelvning lå to smågutter med armene om hverandre
for å holde varmen. «Å, så sultne vi er,» sa de. «Dere får
ikke lov til å ligge her!» ropte vaktmannen og jaget dem
ut i regnet. Så fløy svalen tilbake og fortalte prinsen
hva han hadde sett.
«Jeg er dekket med fint gull,» sa prinsen. «Du må ta det
av, blad for blad, og gi det til mine fattige. De levende
tror alltid at gull kan gjøre dem lykkelige.»
Blad for blad av det fine gullet plukket svalen av, inntil
den Lykkelige Prinsen var helt grå, uten glans. Blad efter
blad av det fine gullet bragte han til de fattige, og barnas
ansikter fikk friskere farve, og de lo og lekte i gaten.
«Nu har vi brød!» ropte de.
Så kom sneen, og efter sneen kom kulden. Gatene så ut som
om de var lavet av sølv, så blanke og skinnende var de.
Lange istapper hang som dolker av krystall ned fra takskjeggene.
Alle mennesker gikk rundt i pelser, og småguttene hadde
røde luer og gikk på skøyter på isen.
Den stakkars lille svalen frøs mer og mer, men han ville
ikke forlate prinsen, for han elsket ham for høyt. Han plukket
opp brødsmuler utenfor bakerens dør når bakeren ikke så
det, og prøvde å holde varmen ved å slå med vingene.
Men til slutt skjønte han at han kom til å dø. Han hadde
akkurat krefter nok til å fly opp på prinsens skulder enda
en gang. «Adjø, kjære Prins,» hvisket han, «får jeg lov
til å kysse hånden din?»
«Jeg er glad for at du endelig skal reise til Egypten, lille
svale,» sa prinsen. «Du har blitt her altfor lenge. Men
du må kysse meg på munnen, for jeg elsker deg.»
«Det er ikke Egypten jeg reiser til,» sa svalen. «Jeg reiser
til Dødens hus. Døden er søvnens bror, er den ikke?»
Og han kysset den Lykkelige Prins= munn og falt død ned
ved føttene hans. I samme øyeblikk lød et merkelig smell
fra statuen, som om noe gikk i stykker. Blyhjertet var sprengt
i to. Sandelig var det en fryktelig kulde.
Tidlig neste morgen spaserte borgermesteren over plassen
under statuen sammen med medlemmene i bystyret. Da de kom
forbi søylen, så han opp på statuen: «Huff, så loslitt og
medtatt den Lykkelige Prins er,» utbrøt han.
«Ja huff, så loslitt,» gjentok bystyremedlemmene, som alltid
var enig med borgermesteren.
«Rubinen er falt ut av sverdet hans, og øynene er borte,
og han er ikke lenger forgylt,» sa borgermesteren. «Han
ser faktisk ikke stort bedre ut enn en tigger.»
«Ikke stort bedre enn en tigger,» sa bystyremedlemmene.
Og der ligger en død fugl ved føttene hans,» fortsatte borgermesteren.
«Vi må utstede en forordning om at fugler ikke har lov til
å dø her.» Og byskriveren noterte forslaget. Så rev de ned
statuen av den Lykkelige Prins. «Eftersom han ikke lenger
er vakker, er han heller ikke til nytte,» sa kunstprofessoren.
Efterpå smeltet de statuen i en stor ovn, og borgermesteren
holdt et møte for å avgjøre hva som skulle gjøres med metallet.
«Vi må ha en ny statue,» sa han, «og den skal være av meg.»
«Av meg,» sa alle bystyremedlemmene, og så begynte de å
kjekle. Da jeg sist hørte om dem, kjeklet de fremdeles.
«Så rart,» sa formannen ved støperiet. «Det ødelagte blyhjertet
vil ikke smelte. Og så kastet de det blant søppelet, der
også den døde svalen lå.
Bring meg de to kosteligste ting i byen;» sa Vårherre til
en av sine engler, og engelen bragte ham blyhjertet og den
døde fuglen. «Du har valgt riktig,» sa Vårherre, «for i
Paradisets have skal denne lille fuglen synge til evig tid,
og i min gyldne by skal den Lykkelige Prins lovprise meg.»
|