eventyr

Oscar Wilde

Den selviske kjempe
Oversatt av André Bjerke

Hver dag efter skoletid pleide barna å leke i kjempens have.
Det var en stor, deilig have med mykt grønt gress. Her og der stakk vakre blomster som minnet om stjerner, opp av gresset, og der var tolv ferskentrær. Om våren sprang de ut i et flor av rosa og hvitt, og om høsten var de tunge av frukt. Fuglene satt i trærne og sang så vakkert at barna pleide å stanse opp i leken for å høre på dem. "Så deilig vi har det her!" ropte de til hverandre.
En dag kom kjempen tilbake. Han hadde vært på besøk hos sin venn Cornwall-trollet, og hadde bodd hos ham i syv år. Da de syv årene var gått, hadde han sagt alt han hadde å si, for han var nokså fåmælt, og han bestemte seg for å vende tilbake til sitt eget slott. Da han kom hjem, fikk han se barna som lekte i haven.
"Hva gjør dere her?" ropte han morskt, og barna løp sin vei.
"Min egen have er min egen have," sa kjempen; "det kan hvem som helst begripe, og ingen andre enn jeg får lov til å leke her". Han bygget en høy mur rundt haven, og satte opp et skilt:
ADGANG FORBUDT!
Han var en svært egoistisk kjempe.
Nu hadde de stakkars barna ingen steder å leke. De forsøkte å leke på veien, men den var støvete og full av harde stener, og det likte de ikke. Når de kom fra skolen, ble de gående rundt den høye muren og snakke om den vakre haven innenfor. "Så deilig vi hadde det der inne", sa de til hverandre.
Så kom våren, og overalt var det små blomster og fugler. Bare i haven til den egoistiske kjempen var det fremdeles vinter. Fuglene brydde seg ikke om å synge der, siden der ikke var noen barn, og trærne glemte å springe ut. En gang stakk en vakker blomst hodet opp av gresset, men da den fikk se skiltet, syntes den så synd på barna at den smatt ned i bakken igjen, og la seg til å sove. De eneste som var fornøyd, var sneen og frosten. "Våren har glemt denne haven," ropte de, "så her kan vi være året rundt." Sneen dekket bakken med et hvitt teppe, og frosten malte trærne med sølv. Så inviterte de nordenvinden til å bo hos dem, og han kom. Han var kledd i pels; han fór rundt i haven og ulte hele dagen, og blåste ned skorstenspipene. "Dette er et herlig sted," sa han: "Vi må be haglet komme på besøk." Og haglet kom. I tre timer hver dag hamret han løs på slottets tak, helt til han hadde ødelagt nesten alle takstenene, og efterpå sprang han så fort han kunne rundt og rundt i haven. Han var kledd i grått, og pusten hans var som is.
"Jeg kan ikke forstå hvorfor våren kommer så sent iår," sa den egoistiske kjempen da han satt ved vinduet og så ut på den kalde, hvite haven. "Jeg håper det blir væromslag."
Men våren kom aldri, og ikke sommeren heller. Høsten ga gylden frukt til alle haver, men kjempens have fikk ingen. "Han er for egoistisk," sa hun. Derfor var det alltid vinter der, og nordenvinden og haglet, frosten og sneen, danset gjennom trærne.
En morgen da kjempen lå våken i sengen, hørte han en deilig musikk. Den lød så liflig at han trodde det måtte være kongens musikanter som dro forbi. I virkeligheten var det bare en liten sisik som sang utenfor vinduet hans, men det var så lenge siden han hadde hørt en fugl synge i haven, at han syntes det var den vakreste musikk i hele verden. Så holdt haglet opp å danse over hodet på ham, og nordenvinden sluttet å ule, og en deilig duft drev inn gjennom det åpne vinduet. "Jeg tror våren endelig er kommet," sa kjempen; og han spratt opp av sengen og så ut.
Hva så han?
Han så et herlig syn. Barna hadde krøpet inn gjennom et lite hull i muren, og de satt i grenene på trærne. I hvert eneste tre han kunne se, satt et lite barn. Og trærne var så glade for å ha barna tilbake at de hadde dekket seg med blomster, og viftet blidt med armene over barnas hoder. Fuglene fløy omkring og kvidret av fryd, og blomstene tittet opp av det grønne gresset og lo. Jo, det var deilig, men i én krok var der ennu vinter. Det var den borteste krok av haven, og der sto en liten gutt. Han var så liten at han ikke kunne nå opp til grenene på treet, og han gikk rundt og rundt det og gråt. Det stakkars treet var fremdeles dekket av frost og sne, og nordenvinden blåste og ulte over det. "Klatr opp, lillegutt!" sa treet, og bøyde grenene så langt ned det kunne; men gutten var for liten.
Og kjempens hjerte smeltet da han så ut. "Så egoistisk jeg har vært!" sa han; "nu vet jeg hvorfor våren ikke ville komme hit. Jeg skal sette den lille gutten opp i treet, så skal jeg rive ned muren, og herefter skal haven min være barnas lekeplass i all evighet." Han virket svært lei seg for det han hadde gjort.
Derfor listet han seg ned og åpnet døren ganske stille, og gikk ut i haven. Men da barna fikk se ham, ble de så redde at de løp sin vei alle sammen, og det ble vinter igjen. Bare den lille gutten ble igjen, for øynene hans var så fulle av tårer at han ikke så kjempen komme. Og kjempen listet seg opp bak ham, tok ham varsomt i hånden og satte ham opp i treet. Og treet sprang ut i full blomst, og fuglene kom og sang i det, og den lille gutten strakte ut armene og kastet seg om halsen på kjempen og kysset ham. Da de andre barna så at kjempen ikke var slem lenger, kom de løpende tilbake, og med dem kom våren. "Haven er deres nu," sa kjempen, og så tok han en stor øks og rev ned muren. Da folk dro til torvs klokken tolv, så de kjempen leke med barna i den vakreste haven de noengang hadde sett.
Hele dagen lekte de, og om kvelden kom de til kjempen for å si adjø.
"Men hvor er den lille kameraten deres?" sa han: "Gutten jeg satte opp i treet." Ham var kjempen gladest i av alle, fordi han hadde kysset ham.
"Vi vet ikke,"svarte barna; "han har gått sin vei."
"Dere må si til ham at han må komme imorgen," sa kjempen.
Men barna sa at de ikke visste hvor han bodde, og aldri hadde sett ham før. Og kjempen ble svært lei seg.
Hver dag efter skoletid kom barna og lekte med kjempen. Men den lille gutten han var så glad i, viste seg aldri igjen. Kjempen var svært snill mot barna, men han lengtet efter den lille vennen sin, og snakket om ham rett som det var. "Jeg skulle så gjerne se ham!" sa han titt og ofte.
Årene gikk, og kjempen ble gammel og skral. Han kunne ikke leke som før lenger, derfor satt han i en diger lenestol og nød haven. "Jeg har mange vakre blomster," sa han, "men barna er de vakreste av dem alle."
En vintermorgen så han ut av vinduet mens han kledde på seg. Nu hatet han ikke vinteren lenger, for han visste at det bare var våren som sov, og at blomstene hvilte.
Plutselig måtte han gni seg i øynene av forundring, og han så og så. Og et underbart syn var det. I den borterste krok av haven sto et tre helt dekket av skjønne, hvite blomster. Grenene var av gull og bugnet av sølvfrukter, og under sto den lille gutten han var blitt så glad i.
Lykkelig stormet kjempen ned og ut i haven. Han skyndte seg over gresset og bort til barnet. Da han kom helt bort til ham, ble han rød i ansiktet av harme, og han sa: "Hvem har våget å såre deg?" For barnets hender hadde merker efter to nagler, og de to føttene likeledes. "Hvem har våget å såre deg?" ropte kjempen; "si det, så skal jeg ta det store sverdet mitt og drepe ham!"
"Nei, svarte barnet; "dette er kjærlighetens sår."
"Hvem er du?" sa kjempen, og en merkelig ærefrykt kom over ham, og han knelte ned for barnet.
Og barnet smilte til kjempen og sa: "Du lot meg en gang få leke i din have; idag skal du få bli med i min have, som er Paradis."
Og da barna kom den eftermiddagen, fant de kjempen død under treet, helt dekket av hvite blomster.