François Villon

Ballade som François Villon gjorde da han var dømt til galgen sammen med sine venner
(fra "Testamentet")

Å, venn, å, bror, som er vidne til vår ve,
la ikke hjertet størkne i ditt bryst
for oss som loven hengte i galgens nakne tre,
med strikke om hals og med lenke om kne,
så vi aldri mer skal kjenne livets lyst.
Kjøttet, som vi nørte med tjuving og prut,
nu stinker det bak laser, nu eser vommen ut,
og skinn og skjorter vil i laser falle,
så ingen skosmed bøter oss med bust og tjæreklut.
Bror, be at Gud vil ha miskunn med oss alle.

Vi svulmer i regnskyll så beske som lut,
vi svir under middagssolens glød.
Øynene våre har korpen hakket ut
og kråken er fetnet på vår sut.
Aldri skal vi kjenne den hvilerike død.
Vi henger her i lenker og nådeløs bast,
vi slingrer og vi girer uten ro og rast.
Mens vinden tuter i vår tomme skalle,
danser vi en skoløs dans om dødens svarte mast.
Bror, be at Gud vil ha miskunn med oss alle.

Helvete gaper efter dauing og gast.
Få er de som frem til døden ser.
I lyst og synder levde vi, til vårt hjerte brast.
Nu klaprer våre knokler i vestenvindens kast.
Vi er døde. Forfølg oss ikke mer.
Unn oss vår frelse, som selv du vil bli fridd.
Be til Guds milde sønn, han som selv har døden stridd.
La oss ikke fra din forbønn falle.
Til helvedes evige kvide er vi viet.
Bror, be at Gud vil ha miskunn med oss alle.

Ondt har vi øvet, og ondt har vi lidd.
Mangen en usalig mare har oss ridd,
før øynene sluknet i vår skalle.
Til helvedes evige kvide er vi vidd.
Bror, be at Gud vil ha miskunn med oss alle.