Akk, en gang var jeg ung og sterk
og fager som en dag om våren.
Jeg lokket både prest og klerk,
den gang da hver mann født og båren
som bikkjer for meg måtte løpe.
De vrengte gjerne pungen tom,
når bare de fikk lov å kjøpe
det ingen stodder tigger om.
Men jeg sa nei til hin og den.
Det har jeg ofte angret siden.
Jeg gav det til en troløs svenn,
som bare snøt meg hele tiden.
Å, gud, så glad jeg var i knekten!
Det var en kåt og galen kar.
I maven økte jeg på vekten,
men satt igjen med baken bar.
En skarv, en fark. Men ung og stram.
Jeg kunde stjålet, tigd og krittet,
når bare han holdt neven fram.
En slaur, av sott og synder smittet.
Han fikk det som han vilde, karen.
Han tok meg og jeg tok ham.
Men efterpå var fuglen faren,
og jeg ble sittende med skam.
Han ligger under torven nå
og jeg går her, en gammel levning,
som ingen mann er hissig på,
før beinradsmannen sender stevning.
Men når jeg minnes gamle dager
og ser meg uten stakk og serk,
en gammel krok, så gul og mager,
da må jeg banne tidens verk.
En gang var pannen ung og glatt,
med svungne bryn og gull i håret.
Det dunkle blikket, nattesvart,
der mangen kløktig kar ble dåret.
Ørene var små spiraller,
der kjærlighetens dvergmål bodde,
og munnen blussende koraller,
der kyssets nøkkeblommer grodde.
Fin og myk og sterk og strak,
gyldne bryst, der vorten strittet.
Glatt og rund og kraftig bak,
som aldri under leken kvittet,
så lenge mannen vilde jage.
Og mellom brede, faste lår,
en rose i en dunkel hage.
Slik var jeg i de unge år.
Nu er jeg visnet, håret hvitt,
munnen er tannløs, blikket sluknet,
som en gang glødde dulgt og blidt,
der mangen mann sin lykke druknet.
Lodne ører, stemmen rusten.
Nesen krøket, grim og skakk.
Huden slakk og gul og gusten.
Å, jøye meg, min gamle krakk.
Akslene har skutt seg opp
om rynkehalsen som på gribber.
Neven blå som regnslått sopp.
Tomme tatter. Skrinne ribber.
Sekkemave. Sprukne hofter.
Skanker skurvete og ru
som pølser under stabburslofter.
Og rosa mi! Å, huttetu!
Her sitter jeg, et gammelt vrak,
på huk foran et bål av pinner,
og lunker på min skrukne bak
og angrer gamle minner.
En visnet gren. En gusten maske.
Svart og sluknet. Tørr og tom.
En gang i flammer. Så i aske.
Ingen kan fly fra tidens dom.
Det alvorsordet skjenker jeg
til henne og til alle jenter,
som gir seg ut på samme vei
og lever av sitt kjønns talenter:
Hold fast på mynten dere henter
hos menn, som kommer og som går.
For husk at alderdommen venter,
da ingen skilling dere får.
Nu er det mange som vil si,
at slike kvinnfolk skal en frykte.
En stødig kar, han går forbi
en hore med dårlig rykte,
og veke sjeler skulde flykte.
Han seiler i en farlig led,
med dårlig los og dårlig lykte,
den fyren som blir lokket med.
– For penger får du dem på rygg,
hos dem blir menn til bare bukker.
De elsker hver mann, pen og stygg,
og skratter først, når pungen sukker.
På alle grøftekanter plukker
de venner til å elske med.
Men er du pengelens, da lukker
de knærne og drar stakken ned.
Ja, ofte har jeg hørt dem si det,
og det er noe mange tror.
Men kan det være noe i det,
at en skal ikke drive hor,
men elske der hvor dyden bor?
Den dyden blir det sikkert nød om.
Og er vel forskjellen så stor?
Selv horen har engang hatt møydom.
Ja, møydom? Det har alle hatt,
uten brist og uten skrammer.
Til den søte synd en natt
springer ut i dydens kammer,
og den spede jomfrujammer,
blyg og bevrende og mild,
blusser opp til elskovsflammer,
hete som St. Antons ild.
Ja, så har hun fått seg en.
Hun elsker ham på dulgte steder.
Og ennu er hun nesten ren
og ennu har hun gode seder.
Men hun er tørst på elskovsgleder.
Og en er ikke leske nok.
Så får hun elskere i kjeder
og siden elskere i flokk.
Hva gjør dem slik? En får vel tro
– med dette vil jeg ingen krenke –
at det er kvinnens eget blod.
For hver av dem er Evas frenke
og hver av dem blir hver natt enke.
Og det som mannfolk selv kan se
det kan vel kvinnfolk selv få tenke:
Seks drenger hugger mer enn tre.
