François Villon

Langt har jeg lest i livets bok
(fra "Testamentet")

All min skjendsel har jeg drukket.
Ikke gal, ikke klok,
tredve år, for tidlig skrukket.
Alle mine fjær er plukket
av Thiebault de Aussigny.
I en stol er han stukket,
– min bisp skal han aldri bli.

Aldri skal jeg skylde ham
hverken troskap eller age,
han som uten ynk og skam
vilde få meg tatt av dage.
Tørre skorper fikk jeg gnage,
frost og mørke, angst og otte,
lang i snuten, slunken mage
som en skabbet grøfterotte.

Lenket i et kjellerhull
våren lang i bånd og sperre.
Aldri fikk jeg vommen full.
Litt ble mindre, få ble færre.
Men jeg sier ikke verre:
Nåden som du unte meg,
du, Thiebault, den skal Vårherre
skjeppen full forskylde deg.

Vek og valen som en gamling
– mer av savn enn av sott.
Men jeg er ved sans og samling,
selv om vettet jeg har fått
fra Vårherre er litt smått.
Og med dette vil jeg prente
viljen min en gang for godt
i et gyldig testamente.

Dersom folk med livets krav
kan på noen måte stå seg,
om jeg uhelg går i grav,
så kan mestermann få rå seg
og dra røde hetten på seg.
Men hva mann er jeg til men?
Eller flytter berget på seg
for fattigfolk på skrale ben?

Hadde livet uten knussel
gitt meg nok av mat og mjød,
og jeg enda var så ussel
at jeg stjal av andres brød,
så fortjente jeg en død
uten prest og uten lede.
Men fattigmann blir fark av nød
og sulten lærer varg at veide.

Sant er det at tøs og terne
har jeg elsket overalt.
Og enda elsket jeg dem gjerne.
Men jeg led ondt, jeg frøs og svalt,
så både mot og mannskap falt.
Han trenger isteren og smulten,
som skal til slik en kvern med malt.
Den dansen danses ikke sulten.

På villstig mine dager for,
slik det står i Jobs bok skrevet,
og med bittert sanne ord,
om den vevnaden du vevet
ved et bål, så flammedrevet
kaster i en liten tråd.
Og med ett har ilden vevet
vesten din med aske grå.

Hva er blitt av mine feller
fra min ungdom fjåg og fin?
Kåte karer, snåpe sneller,
snar til skjemt og glad i vin.
Noen ligger under lin,
uten smil, med stive kjever.
Herre, unn dem nåden din
og se mildt på oss som lever.

Somme har fått livet lett,
store folk på myke puter,
sitter godt og eter fett,
runde vommer, mette snuter.
Somme går i snaue kluter,
tiggere som bare ser
brødet gjennom andres ruter.
De er små, men de er fler.

Ja, de rike har det prektig.
Nok å ta og nok å tære,
vin på bord og flesket vektig,
når de gjør seg selv den ære.
Slikt lar fattigmann være.
Han har ikke mer å drikke
enn han selv på bord kan bære.
Munnskjenk trenger han visst ikke.

Men la denne tanken fly.
Den gir ikke hver mann glede.
Tvert om gjør den bare bry
for oss syndere her nede.
Armodsdom er snar til vrede,
sliter ilsk i sine lenker.
Den må tie med sin lede.
Men den tier, mens den tenker.

Arm var jeg fra barnsben av.
En fattig trave var min far.
Og arm gikk hans far i sin grav.
En småmannsætt med baken bar,
sult gikk i våre fotefar,
lite hadde vi å miste.
Og ingen mann i ætten har
hjelm og våpenskjold på kiste.

Nei, ikke er jeg stjernefødt.
Storhet skal jeg aldri friste.
Min far er død, hans gods var ødt,
ennu før han lå i kiste.
Min mor ligger på det siste,
– hun vet det også, arme krok.
Står ikke jeg på samme liste?
Skal ikke jeg i dødens bok?

Jo, dø skal Paris og Helene.
Og den som dør, han dør med ve,
så hjertesprengt og så alene,
mens dødsens svette, kald som sne,
driver ham om lend og kne.
Og ikke sønn og ikke frender,
og ikke mor har bønn å be,
som frir ham ut av dødens hender.

Så leirer det seg, dødens grå,
med nesen gul og blått på kjaken.
I halsen sprenger slimet på,
og knærne krøkes opp mot haken.
Å, kvinnekropp, så myk og naken,
så glatt, så levende og dyr,
å, du skal morkne i et laken,
som døden om oss alle syr.