C.M. Cioran:

Når vi overmannes av idéen om å gjøre det slutt, strekker det seg ut et rom foran oss; en voldsom mulighet hinsides tiden og evigheten, en svimlende åpning, et håp om til og med å dø hinsides døden.
Å ta livet av seg er ensbetydende med å rivalisere med døden. Det beviser at man kan overtreffe den, det vi si spille den et puss, og C en følge som ikke bør undervurderes – rehabilitere seg selv i egne øyne. Man gjenvinner selvtilliten, og overbeviser seg selv om at man ikke er den ynkeligste av alle; at man fortjener en viss respekt. Man sier til seg selv: Tidligere hadde jeg, eftersom jeg var ute av stand til å ta et initiativ, ingen aktelse for meg selv. Nu blir alt forandret: Eftersom jeg tilintetgjør meg selv, tilintetgjør jeg også de grunner jeg hadde til å forakte meg selv; jeg gjenskaper tilliten til meg selv; jeg er den jeg er til alle tider –

Om det middelmådige ved min følelse av sorg under begravelser:
Det er umulig å sørge over avdøde. Omvendt gjør hver fødsel meg bestyrtet. Det er ufattelig; det er absurd at man kan vise frem et spedbarn; at man stiller denne virtuelle katastrofe til skue og gleder seg over den.

Til idéen om døden har jeg viet alle de timene et yrke ville beslaglagt. Metafysiske utskeielser er forbeholdt munkene, drankerne og uteliggerne. Et arbeide ville gjort Buddha til en almindelig, misfornøyet mann.

Av og til skulle jeg gjerne vært kannibal. Mindre på grunn av nydelsen ved å fortære en annen, enn på grunn av nydelsen ved å kaste ham opp.

Den vise samtykker i alt fordi han ikke identifiserer seg med noe. En opportunist uten ønsker.

Den eneste måten vi kan nærme oss det universelle på, er ved utelukkende å befatte oss med det som angår oss selv.

I intellektets kvaler er der en verdighet man vil lete forgjeves efter i hjertets kvaler. Skeptisismen er angstens eleganse.

Jeg lever kun fordi det er i min makt å dø når jeg finner det for godt. Uten idéen om selvmordet ville jeg tatt livet av meg forlengst.

Sommeren er den årstid hvor jeg tenker over mitt forhold til verden og meg selv, til stor skade for begge parter.

Bare optimister tar livet av seg. Optimister som ikke kan være optimister lenger. De andre har ingen grunn til å leve, og hvorfor skulle de dø av det?

Å leve helt uten mål! Jeg har sett denne tilstand glimtvis og ofte oppnådd den, uten å være i stand til å forbli i den. Jeg er for svak for en slik lykke.

Man kan være sikker på at det 21. århundre, som vil være langt mere fremskredent enn vårt, vil se på Hitler og Stalin som harmløse korgutter.

En bok som efter å ha tilintetgjort alt, ikke tilintetgjør seg selv, har irritert oss forgjeves.

Hemmeligheten bak min tilpasning til livet? Jeg har skiftet fortvilelse liksom andre skifter skjorte.

Den som ikke har sett en bordell klokken fem om morgenen, kan ikke forestille seg hvilken tretthet vår klode beveger seg mot.