Hvor vanskelig det er for en dødning blant levende
å late som om han er levende og lidenskabelig!
Men han må, han må trenge seg inn blant menneskene,
stoppe knoklenes klapring for karrièrens skyld ...
De levende sover.
Dødningen står opp av graven og går til
banken, til tinghuset, til senatet ...
Jo hvitere natten, desto sortere hans vrede,
og pennen skraper triumferende.
Hele dagen arbeider dødningen med sin rapport.
Kontortiden er slutt.
Og se – der hvisker han, logrende med halen,
en slibrig historie til en senator.
Kveld.
Et lett regn har skitnet til fotgjengerne, husene og alt
det andre tøyset ...
Men en skrøpelig drosje bringer dødningen
avsted mot ny usømmelighet.
Inn i en overfylt ballsal med mange søyler
skynder han seg.
Han er kledd i kjole og hvitt.
Vertinnen sender ham et vennlig smil –
hun er et fjols i likhet med sin mann.
Han er utslitt av en kjedelig dag på kontoret,
men knoklenes klapring blir kvalt av musikken ...
Hjertelig trykker han vennenes hender –
nå må han vise seg levende, levende!
Først ved en søyle bakerst i salen
møter han blikket fra sin venninde –
i likhet med ham er hun død.
Bak deres vanlige selskapelige snakk
kan man høre de virkelige ord:
"Trette venn, det er så underlig i denne salen." –
"Trette venn, min grav er kald!" –
"Det er midnatt." –
"Ja, men De har ennu ikke engasjert N.N. til vals. Hun er
forelsket i Dem ..."
Og der står N.N. og venter lidenskabelig på ham, på ham
– med ild i blodet ...
Hennes vakre pikeansikt er fylt av den levende kjærlighets
idiotiske ekstase.
Han hvisker intetsigende ord til henne,
fortryllende ord for alle levende,
han ser hennes rosenfarvede skuldre,
hennes hode bøyer seg mot hans skulder ...
Og med mer enn menneskelig ondskap
heller han ut den selskapelige ondskaps åndfulle gift ...
"Så klok han er! Og som han elsker meg!"
I hennes ører lyder en nifs og underlig klang:
Det er knokler som klaprer mot knokler.
